En ny eksistens
Hun åpner øynene og ser seg rundt. Ingenting. Hun prøver å puste, men det kommer ingenting. Sakte våkner hun opp, kjenner energien begynner å strømme gjennom kroppen fra tærne, ut i fingrene og gjennom ryggen. Hun nyter følelsen, det er som å bli gjenfødt og våkne av et støt av strøm som skal være henne resten av livet. Hun prøver å myse men ser ingenting, hun aner faktisk ikke hvor hun er eller hva hun er. Hun kjemper mot panikken som brer seg, en flyktig tanke om å være innestengt skyter gjennom henne som en impuls og river henne ut av euforien hun fløt i.
Hun prøver alt hun kan å bevege seg men det er fånyttes, hun klarer bare ikke bevege seg. Hun trekker pusten for å skrike men stivner i bevegelsen. Stille hører hun ingen puls, ingen pust, ingenting…Helt til hun kjenner vibrasjonene av noe, en jevn og trygg puls som beveger seg gjennom alt som for å holde alt i den rette takten.
Hun trekker pusten rolig en gang til og analyserer luften som kommer inn. Den er varm, fuktig, nærende. Den omslutter henne som om hun er den. Hun er det hun puster inn…
Sakte blir hun roligere, energien pulserer igjen rundt i kroppen hennes, utenfor den, inn i den og ut til andre hun vet er i nærheten. Hun hilser sin eksistens velkommen, hun kjenner glede over å ikke være alene, hun kjenner tryggheten av å bare være og er det i et felleskap selv om hun ikke kan hverken se eller høre dem.
Hun begynner å bevege seg, nedover og oppover. Hun vokser og gror mot lyset hun kjenner som rusker henne i hodet, og endelig er hun fri. Hun skyter oppover, kaster armene ut i friluft og roper av all sin makt ut i verden at hun kom seg fri! Hun kom seg løs og nå skal hun bare være akkurat her hun er, og nyte sin tilværelse, glede andre, dyrke seg selv og leve som hun var ment til å gjøre. Hun skal bare tenke på seg selv, og ved å gjøre det skal hun hjelpe andre.
Hun skal hjelpe bare ved å være seg selv.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
Kommentarer (1) mai 4, 2009 av Isdanser
Lagret under: 1
Alfa / Omega?
Liv…
eller død?
Ingen har vel rett til å velge deg bort fordi du ikke er rolig nok, snill nok, pen nok eller artig nok? Ingen har vel rett til å si at du skal dø fordi noen er lei av deg? Gjør du ikke nytte et annet sted?!
Bare Gud kan dømme, men selv ikke Han gjør det… Hvorfor skal vi sette oss i Hans sted og leke Gud og peke fingen på sjeler som streifer forbi og gjør sitt beste for at du – i din høye stol – skal få det bedre? Hvorfor skal et menneske som ikke takler seg selv ta vare på et liv som ikke takler mennesket? Hva har ikke det livet ofret, for at livet uten balanse skal få innsikt?
Ingen kan vel bare snu ryggen til en frisk sjel som bare trenger et sted å hvile og bli hel igjen?
Er det ikke hva jeg selv vil, hvile og bli hel igjen? To sjeler som ønsker det samme burde vel gå godt i lag… Eller hva?
Dyp og full i visdom. Mørk og blank, skinner men glinser ikke. Du kan ikke se meg, du kan ikke vite at jeg vet så mye om deg. Du stresser bare rundt og tror at din godhet skinner igjennom. Det som skinner igjennom er ikke godhet bare så du vet det. Vondt i magen, men vet ikke om det kommer av angsten eller av maten. Feil blir det likevel. Gi meg hvile, men jeg orker ikke lenger kjempe mot det du sier til meg. Jeg orker ikke lenger kjempe mot det faktum at du vil gi meg hvile for alltid. I ditt lille hode straffer du meg, men for meg blir det en lettelse. Jeg har allerede kapitulert, halen har sluttet å logre til de som kommer forbi.
Tanken på å hvile virker velkommen, bare jeg kommer meg bort herifra. Og fra deg. Jeg syns synd på deg. Du hater meg, men egentlig er det deg selv du hater. Problemet ditt er ikke meg, men det faktum at du ikke vet hvordan du skal la deg selv hvile. Gud venter på deg, han elsker deg like høyt som han elsker meg og alle de andre skapninger du har sendt til hvile. De som ikke var fine nok, rolige nok, grasiøse nok. Attraktive nok. Neste gang jeg ser deg så skal jeg sørge for at du aldri velger andre å sende til hvile, jeg kommer til å skade deg! Men ikke av hat, men for at du skal våkne opp.
Frustrasjon, mørke. Jeg legger meg ned og logrer ikke lenger. Lukker øynene for å hvile. Kommer du i morgen, eller kommer du i overimorgen? Uansett, så venter jeg her. Akkurat her.
Sakte innser noen at de kan redde et liv, tar opp telefonen og ringer et nr.
Fire små poter. Tunge er de. Tunge av oppgitthet og sorg. De labber snart mot det de tror er dommen. Snart ser de Skaperen i øynene tror de. Men der tar labbene feil. For labbene går et nytt liv i møte.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
Kommentarer (1) desember 27, 2007 av
Ikke plag meg..
Jeg er så liten
Ikke plag meg
Tom for energi
og ute av balanse.
Jeg blir så sint
og lei meg
fordi jeg ikke forstår hvorfor
jeg føler det sånn…
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
Kommentarer (4) desember 23, 2007 av
Lagret under: Ukategorisert
Er mitt hjemsted lilla?
Jeg har et savn, et savn som aldri vil ta slutt i dette livet. Et sted som bringer godt i sjel og fred i sinn.
Får jeg aldri komme inn? Et sted som ikke man kan se og ikke man kan høre. Et sted som minner deg om noe du kjenner, et sted som du vet bakerst i hodet at du har besøkt en gang. En gang, men når det husker du ikke.
20, 40, 90 år… Vi forlater vårt hjem for å tre ut i dette liv, vi vandrer og vandrer, langt går vi. Noen lenge, noen ikke fullt så lenge. Andre bruker tiden sin til å stå stille og se opp. Hva ser du etter? Blinkende stjerner, et glimt av noe du kjenner, eller kanskje du venter på at noe eller noen vil komme gående ut av luften og så skjønner du alt…!
Jeg venter lenge. Ser opp, ingen endring. Ser opp igjen, kanskje hvis jeg stirrer så skjer det noe… Ja, bare at øynene blir store og våte. Skuffet går jeg inn igjen i varmen, det hjelper ikke å glo. Det hjelper ikke å føle hverken for eller i mot. Ingenting hjelper på savnet, jeg vil hjem jeg! Hjem igjen til familien min, hjem der jeg er meg og du er deg og vi alle er det samme. Hjem i eteren der vi kom ifra, der vi døde fra når vi kom hit til jorden.
Hjem i Guds kjærlige hånd. Nei, jeg er ikke kristen men jeg tror på en skapende kraft. Vi har biter av den i oss, vi kan selv skape slik vi ble skapt… Men jeg ser opp jeg, vil hjem. Hjem igjen.
I mellomtiden får jeg gjøre så godt jeg kan. Fra tid til annen ser jeg opp, stirrer øynene store og våte, men det blir lenger mellom hver gang. Håpet renner ut, og erstattes av aksept. Jeg vil ikke være her, men jeg har innfunnet meg med at jeg ikke får komme tilbake helt enda. Det virker håpløst og meningsløst, jeg er sliten i kroppen og utkjørt i hodet – jeg trenger å hvile på ubestemt tid!
Stadig blir jeg påminnet at det er noe eller noen som venter på meg. Stadig får jeg glimt her og der, i øyekroken eller i et ubevoktet øyeblikks sauestirr ut i luften. Så føler jeg "noe", en tilstedeværelse og et hallo, et hei vi er her, ikke glem oss.
Og jeg lukker øynene, nyter øyeblikkets postkort fra hjemme. Fargen jeg ser er lilla, og jeg er omringet av det.
Atter en gang trekker jeg pusten og innser at jeg er her for en grunn, og det er så mange så mange igjen å hjelpe før jeg kan dra hjem igjen.
Med meg har jeg lilla, og lilla er fargen hjem.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
Kommentarer (0) desember 18, 2007 av
Lagret under: lilla
Jeg har en liten undulat…
… som får så godt med mat!
Hun sitter der på pinnen sin
maser litt og legger inn
et frø i ny og ne.
En dag hun satt og pludret fint
ble hun plutselig som limt
For inn var det kommet en flyflyflue
inn i her hennes lille stue!
Stor var fjærne da hun ristet seg
bruste fine fjær for deg
du lille rare flyflyflue
som summer som en liten kanonkule
rundt og rundt og opp og ned
kunne ønske det var litt fred
her i stuen min
håper ingen flere kommer inn
For jammen er de rare disse små
og kanskje litt som meg sier du nå…
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
Kommentarer (0) desember 18, 2007 av
Lagret under: undulat
Tiden løper fra meg, men løper jeg etter den?
Jeg sitter her og ser meg rundt.
Klokken er mye, klokken er faktisk "Leggetid for lengesiden", men jeg er ikke trøtt…
Jeg drar frem twistskålen, men jeg hadde ikke lyst på likevel. Misunner kattene som allerede har innkvartert seg på sengen og snorker tungt. Det ser så godt ut å være katt, som sover der inne et sted i den deilige pelsen. På pinnen sitter fuglen og knatrer, hun er litt som meg, vil heller ikke sove. Ringer i en bjelle i ny og ne, for å se om hun får respons av meg. Næh… Blåse seg opp, vagle seg til og putte nebbet i fjøra. Jeg burde ha gjort det samme jeg.
Jeg tenker litt på dagen som har gått, hvorfor gitt tiden så fort? Det er jo bare noen små timer siden jeg våknet av at katten la seg på telefonen min for å dempe ringelyden. Det er bare noen små timer siden jeg hutret meg ut i kulden for å slippe ut noen svært utålmodige hester. Det er ikke så mange timer siden jeg snublet meg inn døren med retning sofa.
Vet du, at det er bare drit på tv om dagen?
Tiden går så fort, den løper faktisk og det virker som den prøver å løpe fra meg! Jeg vet ikke helt om jeg er så interessert i å løpe etter den, generelt er jeg svært løpe-sky, skal jeg løpe så må det være etter en løs hest… Ja da er det virkelig nødvendig. Som mye annet…
Ting må være nødvendig for at jeg skal ta i mot det, må ikke ha noe som ikke er nødvendig vet du. Må rydde bort småting man ikke bruker, fjerne ting som ligger og tar plass. Ser jeg noe som ligger et sted for lenge så får jeg nupper og neller over hele kroppen. Jeg tror jeg har ryddehysteri, men det er ganske rotete rundt meg…
Ting kan ligge og ligge, helt til jeg bikker på det og så går jeg som et sånt lite tasmansk uhyre og vekk er det. Jeg undres litt på om det er det som plager meg nå, at hodet mitt er rotete men jeg finner ikke ut hva som er rotete. Hvis ikke man finner rotet kan man ikke rydde heller – det sier jo seg selv.
Rot, rot og rot. Når blir det noengang ryddig? Og blir det så interessant å vite hva man har i alle kroker og kriker i sitt hode? Blir jeg en kjedelig person av det, eller finnes det mer bak rotet som ligner interessant?
Ikke vet jeg, men akkurat nå tror jeg faktisk at jeg ryddet nok til å sette retning midt i mellom kattene mine og lande på puten.
Det skal jammen bli godt å sove med to malende katter på siden av meg..
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
Kommentarer (4) desember 18, 2007 av
Lagret under: Ukategorisert
Jeg LIKER ikke deg…
Du er skikkelig dum, du!
Lite pen, skitten og du er full i grønske!
Du bråker, lukter og spyr hver gang jeg tar på de ‘feile’ stedene. Du må være et hankjønn!
Inni deg fant jeg gammelt boss, dropsesker og kvitteringer og ubetalte regninger. Gamle penner og en datamus. Du MÅ være et hankjønn!
Jeg skrudde på knottene dine, og ut kommer det grusomme lyder som minner om radio. Ja, du skurrer i ALLE RETNINGER.
Ikke kan du høre når jeg vrir mot venstre, ikke kan du hører når jeg tar deg i revers. "Bak!" sier jeg, men du bare durer fremover. HANNKJØNN!
Du får meg til å føle meg skikkelig dum, du får meg til å bli sint, og du får meg til å grine med sammenbitte tenner. Hadde det ikke vært for at jeg bor så inn i hampen langt ut på landet, så hadde jeg aldri noengang involvert meg i deg.
Men lappen, det MÅ jeg ha.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
Kommentarer (0) mai 10, 2007 av
Lagret under: irritasjoner
Hva har du gjort nå, intrigemaker?
Mannen ser på sin kvinne og føler ikke annet enn kritikk i sitt indre. Han åpner munnen og ut kommer det ord etter ord, i hans hode konstruktiv kritikk ment for å gi et passelig spark bak. Kanskje det kunne skje noe nå?
Han har hørt henne si så mange ganger at dette kan ikke gå. Hun må da være passelig dum som ikke ser at dette ikke går?
Han har hørt henne spørre etter hjelp så mange ganger. Hun må da være dum som ikke ser at dette kan hun ikke gjøre alene?
Han har hørt så mange ganger en bønn om råd. Hun må da være dum som ikke forstår rådene han gir?
Hun ser på ham når han snakker og føler hvert ord som tomme gjentagelser på noe hun ikke kan gjøre noe med. For hvert ord føler hun ikke annet enn at hennes indre plukkes vekk som et puslespill, til bare skallet står igjen, tomt og stygt.
Det er det hun er – tom og stygg.
Hun tenker tilbake på livet, urettferdigheten og sinnet bygger seg opp. Bildene som kommer frem er som bensin på bålet, og situasjoner, stygge ord og hjelpesløsheten underbygger alt som er blitt sagt tidligere på dagen.
Det glipper en liten lyd over leppene hennes i det hun trykker vekk alle bildene og prøver holde fatningen.
Det går ikke, og hun snur seg sakte rundt og åpner munnen.
Raseriet som bygget seg opp vil ikke forsvinne, som syre under press føler hun seg, og lokket spretter av som på pringlespakka.
Synd for den som står i veien, det burde egentlig vært holdt unna en stund til, men hun orker ikke mere og slipper det løs.
Snart ligger hun alene under dynen, og håper – håper at det ikke gikk for langt.
Mannen ser på henne, snur seg vekk og ønsker at han hadde sovnet for fem minutter siden. Han skjønner ikke at det han har sagt kan være så gale – det er jo bare sant
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
Kommentarer (0) april 23, 2007 av
Lagret under: Ukategorisert
Den hvite hesten
En hest roper på henne, langt vekke fra. Det er et kaldt rop, skimrer i fjellvegger, klanger i stein og sildrer i bekk. Langt reiser ropet, langt, langt bort.
Er det ingen som hører meg?
Høyere, høyere og sterkere. Hun roper, tror ingen hører. Pusten som bærer ropet får bladene på trærne til å flytte seg, rasle i vinden, ropet som bærer er det ingen blader som kan høre, men grenene bøyer seg i sorg med følelsen.
Hun roper høyt, det er så høyt at det smeller hardt i veggene i boksen, hun føler seg innestengt og fanget. Hun puster, pulsen dunker. Svetten renner over huden, det kommer. Det forhatte føllet kommer nå. Jeg hater dem, de river sjelen min ut og tar hjertet med seg!
Hun føler bare hat, ingen kan føle henne, ingen kan rive i henne med sorgen.
Hun husker godt, ordene som hvisket pelsen ren, den hvite nydelige pelsen som alltid er skitten og tilgriset. Ordene var som silkevann, raslet som den reneste bekk over huden hennes og vasket bort alt gammelt. Hun følte glede, hun følte frihet, og hun følte kjærlighet som ikke hadde noe sted å bo… Hun roper, høyt, høyere og sterkere. Kan du ikke høre meg her jeg står? Jeg trenger deg, jeg! Jeg trenger deg til å elske igjen, for du kan elske meg så mye som jeg trenger. Din verden trenger meg… Hun blir stille, puster tungt og faller inn i sin egen puls. Min verden trenger henne…
Den hvitkledde huden er kliss våt, hun er livredd og sint. Sint på verden som aldri elsket henne tilbake. Huden dunker over pulsen som leder tankene. Tankene som så mange ganger før har skadet henne, seg selv, biter av seg selv… føllene sine.
Hvordan kan hun elske dem, når ingen elsker henne?
Du trenger meg! Roper hun…
Jeg trenger deg også!
Hun lytter, holder pusten, var det et svar? Fikk hun et svar? Hun føler hat og lettelse, sinne, sorg og tårer presser på. Det kan ikke være sant!
Hun er stille. Bare dryppene fra den våte pelsen høres. Og harde dunk i fra brystet hennes. Var det innbilning, eller fikk hun svar?
Hun roper igjen, høyt, enda høyere, så høyt at hun aldri kan rope igjen. Og venter, denne gangen venter hun bare. Beskjeden er sendt, ørene er innstilt på svar. Gråten truer med å kvele henne hardt, men hun er sterk, hun biter tennene sammen. Den værste fienden hennes er følelsene som bor på innsiden av den hvitkledde kroppen. Den store, klumpete kroppen.
Det klanger som metallkuler gjennom stallgangen, ut døren og til høyre, ropet vet hvor det skal nå og reiser fort ut i luften. Bladene gir beskjed om at ropet er videresendt, bladene lurer på hvorfor ropet haster slik!
Ropet reiser, fort nå. Fortere enn før, det haster. Ropet reiser langt, så langt at kraften nesten er borte, så svakt er det at selv ikke andre hester hadde hørt det om ikke de var våkne.
I fra drømmelandet som venter bak øyelokkene våkner hun opp. Hun hørte noe, igjen. Det var det hun syntes hun merket, et rop. Et svakt et. Et så svakt rop at hadde bladene raslet så kunne ingen hørt ropet lenger.
Pulsen begynner å gå, huden dunker over pulsen på halsen, hårene på armen reiser seg opp og legger seg ned igjen. Som om de neier. Det føles ikke riktig, men det føles ikke feil heller. Hun vet hvem det er, hun vet at ropet er et rop om hjelp. Bare litt til, tenker hun. Hold ut bare litt til, så kommer jeg og henter deg inn i min verden hvor du hører hjemme. For jeg trenger deg. Hun sovner.
Hesten stopper å puste, hun hørte et svar, det samme svaret som i sted. Hun kommer, hun kommer snart…
Endelig, endelig kan jeg snart bli fri…
Jeg er den hvite hesten.
"Jane" er navnet. "Jane Doe".
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
Kommentarer (0) april 13, 2007 av
Menn og plass på flyseter…
Det å ta flyet kan være en noget søvndyssende affære for min del. Men denne gangen ble det mer en irritasjon enn en invitasjon til søvn, og her skal jeg fortelle deg hvorfor.
Du mannen som satt ved siden av meg, jeg håper du og de dyrebare bjellene dine fikk god nok plass i setet du satt på. Og du leste riktig! Makan til spredning av bein har jeg ikke vært med på, du burde kanskje vurdere et par større bukser med den spredningen du mente du skulle ha.
Dessverre for meg er jeg laget av så og så mye masse, så uansett hvor mye plass du mente du hadde rett på, så kunne jeg ikke flytte meg mer enn jeg gjorde. Det var sinnsykt trang i setet mitt etterhvert, men kanskje du ikke tenkte på det der du satt og prøvde få juvelene dine som fremste punkt på kroppen.
Kanskje dere, kjære lesere, forstår at det ble ganske trang for meg etterhvert, for jeg hadde selvsagt valgt det inderste sete som jeg alltid gjør – for unngå måtte flytte meg for andre som går forbi eller flytte meg fordi at de som sitter inderst glemte å legge vesken eller jakken sin i hattehyllen.
Jeg må si at den mannen som satt på min side ikke var noe særlig høyt i min kurs da han for førtiende gang presset sine knær utover og inn i låret mitt. Fra før av satt jeg og stirret stivt ut det lille vinduet mitt, prøvde alt jeg var god for å ikke irritere meg. Men det greide jeg ikke. Tilslutt satt jeg så godt opp mot veggen jeg greide, av setet måtte jeg ha brukt bare en tredjedel men på grunn av flyets runde form fikk jeg ikke bena mine vekk.
Pondusbladet jeg hadde kjøpt, som jeg alltid gjør når jeg skal dit jeg var på vei, ble rullet hardt sammen i hendene mine kanskje i et underbevisst forsøk på å finne et våpen å slå vekk denne mannen med.
Jeg måtte gi meg på tap, men hadde ikke tenkt å bruke tiden på å stirre mannen i senk heller, for han satt og leste en skikkelig tørr bok, jeg fikk da med meg hva tittelen var, men det var tydeligvis ikke i min sjanger for da hadde jeg husket den.
Etter en halv time slik, og med et kvarter igjen av flyturen begynte jeg å bli ganske skjelven i lårmuskulaturen. Selv om jeg rir hest, så er ikke det å sitte på et trangt flysete og presse sammen bena for å gi sidemannen bedre plass det jeg kategoriserer som noe jeg egentlig gidder å gjøre.
Så for min egen del ga jeg opp og satt meg like godt tilrette som tosken på siden av meg, med bena spredt så jeg satt komfortabel med mine ben inn i hanses.
Han tok tydeligvis hintet mitt etter fem minutter med pressing av sine ben mot mine og satt seg ordentlig opp. Det var godt med plass og jeg satt meg ordentlig jeg også. Pondusbladet mitt var like morsomt som det alltid er, og de resterende ti minuttene ble en glede slik det skal være.
Dere menn med store bjeller, når dere skal ut og fly ta på dere bukser som er store nok så dere ikke presser andre ut av setene deres. Det finnes ikke noe mer irriterende enn menn som tror at pga de har noe som dingler mellom bena så har de rett på all plass i hele verden.
Gi andre rom til å puste, og spesielt på fly! Så får du bare håpe på at det ikke er meg du sitter på siden av neste gang du presser deg mer plass enn du har betalt for…
Advarsel: Dette var en halvhumoristisk måte å fortelle at jeg ikke liker å bli presset opp i hjørner av menn med store bjeller på.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
Kommentarer (12) november 13, 2006 av
Lagret under: flyseter